Test før du tegner kartet ferdig
En av mine favorittpodkaster er Decoder med Nilay Patel. Den handler om «store ideer» og hvordan gründere navigerer i dem, ofte i kaotiske startups med mange armer og bein. En podkast nært mitt hjerte med andre ord.
I en av de siste episodene intervjuer Nilay Uber-sjef Dara Khosrowshahi. I en diskusjon om hvordan Uber, og andre selskaper som kontrollerer kundeflaten, skal forholde seg til AI-agenter og robottaxier som potensielt stiller seg mellom Uber og kunden, er Dara krystallklar:
«Let’s not negotiate a business deal before we actually test whether this thing works. Let’s do a pilot, see what the results are, and then negotiate a long-term deal.» - Dara Khosrowshahi
Dette sitatet oppsummerer en filosofi som alle gründere og produktledere kjenner seg igjen i: Det er alltid bedre å teste en idé i praksis enn å vente på at alle detaljer er avklart på papiret eller før hele kartet er tegnet ferdig. Dette er kjernen i å bygge en MVP: få den ut, lære av bruk, og iterere raskt.
«The lesson of the MVP is that any additional work beyond what was required to start learning is waste, no matter how important it might have seemed at the time.» - Eric Ries, The Lean Startup
Ubers tilnærming viser at de tenker som en startup, selv om de er blitt en gigant. De er åpne om at de ikke vet hvordan forretningsmodellen deres vil påvirkes av AI-agenter og autonome taxier, men at det åpenbart både er en trussel og en mulighet. Men du kan ikke sette deg på bakbeina. Du må teste. Du må lære. Hvis alle eventualiteter, kommersielle forhold og juridiske problemstillinger må avklares før man får lov til å prøve, kommer man aldri i gang. Den største trusselen er å stå stille.
Det er nettopp her mange prosjekter strander. Særlig samarbeid mellom små og store selskaper. Store selskaper ønsker trygghet og forutsigbarhet, mens startups er vant til å ta høy risiko og lære i fart. Jeg har selv erfart dette gjennom min egen startup og sett det utallige ganger i selskaper jeg har jobbet med. Jeg vil også hevde at jeg ser dette langt oftere i Norge enn utenfor våre grenser.
Risikoviljen i etablerte norske virksomheter er lav. Behovet for å sikre seg i alle bauger og kanter er stort. Resultatet er at man bruker uforholdsmessig mye tid på å diskutere forretningsmodeller og verdifordeling før man har testet om samarbeidet faktisk fungerer. Det er vanskelig å vite hvilken verdi hver part bringer til bordet før man har sett hvilken verdi som blir skapt. Likevel fordeles verdiene tidlig. Det er en dårlig oppskrift på godt samarbeid og en enda dårligere vei til innovasjon. Da jeg startet KickBack, opplevde jeg at det var enklere å få giganten Zalando som kunde enn mange av de norske aktørene Zalando utfordret. Forskjellen? Risikovilje. Og en åpenhet for at man kanskje ikke har alle svarene selv.
Resultatet av denne manglende risikoviljen er at mange lovende prosjekter og ideer aldri ser dagens lys. De dør på tegnebrettet over en diskusjon om 40 eller 60% revenue share. De dør fordi man bruker tid og penger på å diskutere hvordan kaken skal deles før man i det hele tatt vet om det finnes en kake å dele. Det minner om hvordan formuesskatten kveler norske oppstartsselskaper. Vi fordeler kaken før den er laget.
Uber vet ikke hvordan AI-agenter vil påvirke dem. Likevel samarbeider de med OpenAI for å teste det. De vet ikke om autonome robottaxier vil fungere. Likevel tester de dette sammen med Waymo og andre aktører som i praksis også er konkurrenter.
Denne viljen til å teste og ta risiko, uten å ha alle svarene på forhånd, er alfa omega. Kanskje spesielt for godt etablerte bedrifter i et lite land som Norge.